Fred Ivar Utsi Klemetsen er selv same. Moren kommer fra en flyttsamefamilie, mens faren har vært fastboende sjøsame. Selv om Fred Ivar har vokst opp i et same-miljø, slo det ham i voksen alder at det var lite han visste om denne kulturen. På skolen fikk han aldri opplæring i samisk språk, og i lærebøkene var det knapt nok mer enn et lite kapittel i samfunnsfag som var viet samenes kultur og historie.

For ham ble fotograferingen et middel til å finne mer ut av denne kulturen. En kultur han tross alt selv kom fra, men visste lite om. Kameraet sammen med det faktum at han selv var same ble nøkkelen til å få innpass i miljøer som ikke alltid har vært like åpne for utenforstående.
Som 11-åring tok han sitt første bilde. Han hadde fått lånt et kamera av sin svoger, og typisk nok var det reinslakten som skulle foreviges. Den unge fotografen ble så grepet av det dramatiske i situasjonen, at han gikk helt inn på objekte-ne. Resultatet viser at objektenes hode, hender og føtter ikke kom med i bildene, mens dramaet ble fokusert. Ser vi på disse bildene i dag, ville vi kanskje kalt dem forbløffende moderne i sitt formspråk, men neppe tilsiktet fra den unge fotografen den gang.

Etter at han fylte 19 år, har Utsi Klemetsen livnært seg som fotograf. Bildene som vises på denne utstillingen er tatt gjennom de siste 14 årene, hvor han har fulgt flyttsamenes liv i hverdag og fest, natt og dag, sommer som vinter. For Utsi Klemetsen har dette også vært en reise tilbake til egne røtter, til barndommens rike, og stadig flere biter falt på plass i en helhet han selv tidligere bare kunne huske bruddstykker av. For fotografen ble dette også en voksenopplæring i egen kultur.

Drivkraften i arbeidet har hele tiden vært å fortelle samenes historie så ekte og varmt som mulig. Bildene eksponerer også fotografens sårbarhet for å miste et språk og en kultur som er under sterkt press fra det norske storsamfunnet. Selv innenfor de 15 årene disse bildene er tatt, har forandringene skjedd raskt, noe som også gjenspeiler seg i bildene. Ofte dukker det opp detaljer i bildene som tradisjonelt ikke vil bli assosiert med gammel samekultur. For Utsi Klemetsen er det ikke noe poeng å redigere bort denne delen av virkeligheten, men viser den usentimentalt og gjerne litt humoristisk uten å gjøre noe poeng av det. Målet for Klemetsen er at bildene skal være et samtidsdokument, og da må også objekter «som ikke passer inn», være med.

En annen side ved fotografens fokus, er beundringen for samekulturens nedarvede kvaliteter. Bare en så banal ting som hvordan samene har kunnskap om å fyre opp et bål i øsende regnvær, går ikke fotografens blikk forbi.

Når en kommer så tett på sine objekter som Klemetsen åpenbart har gjort i denne serien, er det en fare for at en begynner å sensurere seg selv, i frykt for å tråkke over objektenes integritet. Det er en fare fotografen har vært seg bevisst, selv om ingen av objektene på sin side har satt grenser som han selv opplevet som et hinder for å gjøre sin jobb.
Når en har som mål å dokumentere en hel kultur, er det også lett å la seg fange av bare de spektakulære, «annerledes» motivene, som de færreste av oss har fått ta del i, og unnvike alt «det normale», og ikke minst klisjeene som også denne kulturen er blitt eksponert gjennom. Klemetsen har et blikk for begge deler. Derfor går han heller ikke av veien for å vise «Rein i solnedgang», fordi også dette er en del av den helheten han med så stor kjærlighet har sett som sin oppgave å formidle - før den forsvinner.

Av Jan M. Nyberg

Tilbake